Maktens Vei

"Et parti er som en kjøttkvern.
Det maler alle hjerner sammen til en grøt".
Henrik Ibsen

Det norske valget nærmer seg med stormskritt (som det heter), og i den forbindelse er det viktig å komme med en del høyst nødvendige faktaopplysninger.

Det blir sagt at vi alle blir mer konservative med årene, mer stivnet i tankegangen, mer villig til å godta konformitet. Dette er helt åpenbart ikke sant med alle. Det finnes unntak, heldigvis, som viser at det er mulig å motstå gruppepresset.

Det blir sagt at makt korrumperer. Dette er helt åpenbart sant - uten unntak. Et Serbokroatisk ordtak sier: «Gi en mann makt og du ser hvem han er». Enten det gjelder politiske verv eller i næringslivet ser man det demonstrert gang på gang. De som startet ut noenlunde idealistiske og med et sterkt ønske om å forandre ting, forandre selve samfunnet på drastisk vis finner ut at det er ikke samfunnet, men de som blir forandret. Ti, femten år etter at de begynte sin ensrettede reise på Maktens Vei er de ikke noe bedre enn de folkene de opprinnelig foraktet, og de forsvarer de samme tingene som de gjør og er en del av det samme, undertrykkende apparatet.

Når demonstranter og opprørere stormer maktens porter, så er de like ivrig som sine forgjengere etter å sende sine uniformerte bøller (politifolk, militære og sikkerhetstjenester) mot de som går imot samfunnets rette lære. Det virker som om de helt har glemt at de en gang var på andre siden av gjerdet. Når de blir konfrontert med «sin klanderverdige fortid» unnskylder de seg gjerne med at «jeg var ung og dum», nå, når de er dummere enn noensinne, nå, når de har kastet vrak på sin menneskelighet, på alt det de engang så som uvurderlig i livet.

Listen over tidligere idealister, opprørere og revolusjonære som har gått inn i systemet for å forandre det er lang som et vondt år. De har alle feilet. Systemet er fortsatt her, farligere enn noensinne. I bunn og grunn forblir det uforandret. De forandringene som skjer er kosmetiske og til det verre. Skift ut personer. Skift ut ideologier. Makten vedvarer. Makten forblir den samme. De blir alle mer eller mindre villige ofre på Maktens Vei.

Et veldig grelt og illustrativt eksempel er det som skjedde med de grønne miljøpartiene. I takt med den økende økologiske krisen og sammenbruddet av kommunismen sluttet majoriteten av alternativt orienterte mennesker seg til dem, spesielt etter «suksessen» til det tyske partiet.

«Die Grunen» startet opp som en alternativ bevegelse med sterk vekt på økologi og anti-autoritære og anti-krig holdninger. Praktisk talt fra starten delte de seg opp i to fraksjoner. Den ene ble «Fundis», de som ville forandre samfunnet dramatisk og ikke inngå kompromisser. Den andre ble «Realis», de som ville samarbeide med andre partier og inngå kompromisser. Det gikk som det ofte går i dag. Fundis ble skjøvet ut i mørket. Menneskene bak det ble enten presset ut eller de sluttet i frustrasjon. I dag er realistene med i den tyske regjeringen, og de har kastet vrak på alt de engang trodde på. De har ikke forandret samfunnet. Samfunnet har forandret dem. De støtter opp under alle viktige samfunnsfunksjoner. De støtter Krigen. De støtter kjernekraften. De støtter Agenda 2010, Sosialdemokratenes rasering av den Tyske «velfredsstaten». De har ikke gjort noe vesentlig forsøk på å engang redusere forurensingen. Er dette De Grønne, eller er det i sannhet bare enda en ny gjeng av Samfunnets Ivrige Tjenere.

Andrea Fischer, tidligere helseminister i den «rød/grønne» regjeringen, nå lobbyist, illustrerer dette glimrende, med denne avslørende uttalelsen (til Der Spiegel English Site):

«I think politics without power is not politics. If you say you are not interested in power, you should write for the papers, not be a politician. What distinguishes us from other European (Green – forfatters innrykk) parties is our relationship to power. Others think power is nasty and muddy, but if you look back, the changes of the Green party put them on the way to power».

Og det beste av alt: mye av det hun sier er RIKTIG…

Tung ironi her.

Ikke det at andre lands grønne partier er så mye bedre. De har også stort sett kvittet seg med fundisene. Men De Grønne i Tyskland har kommet lengst, som Andrea så stolt påpeker.

Hun virker faktisk stolt som en hane. Hva hun har å være stolt av er det vel ingen som vet, annet enn at hun og Partiet har kommet i maktposisjon.

Av de tre innledende grunnprinspippene/holdningene og alt annet de har solgt seg på, finnes nå intet tilbake.

Og nå kopierer grønne partier over hele verden de tyske Realis. Både i Storbritannia og USA snakker man om «representativ representasjon» som om det er den hellige gralen. De nekter å lytte når sanne radikalere fra «representative demokratier», som er født og oppvokst i sånne land, som forteller dem at det er ingen løsning, at det er bare enda en avledning, en enda sleipere måte å organisere diktaturet på. Det er, for å si det veldig ironisk, en frihetselskers siste fristelse…

Og det må gjentas og gjentas ofte: Dette er bare noen få eksempler på hva som skjer når folk og grupper prøver å forandre systemet, istedenfor å bruke all sin energi på å smadre det.

Demokratiet er helt åpenbart et bedrag, ett designet for å lettere lure folk til å tro at de deltar når avgjørelsene tas. I beste fall er det flertallets diktatur. I verste fall er det både flertallets og mindretallets diktatur. Du blir fortalt at du mister innflytelse ved å ikke stemme, ved «å ikke bruke stemmeretten din», men det er løgn; det er da du tar den tilbake, fra de og det som har stjålet den.

Du tar ett skritt, i det minste, tilbake mot en viss selvstendighet, en viss uavhengighet. Du tar et beskjedent, men ikke uviktig skritt, for å ta tilbake ditt eget liv.

Til venstre for regnbuen

Venstre hevder å representere «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Det er jo enda en selvmotsigelse fra deres side, slevsagt, da kapitalismen åpenbart og selvforklarende er en av de mest destruktive ideologier som menneskene noen gang har fostret. De snakker om miljøvern, men er industrivennlig som bare pokker. Det er ingen konsekvens i det de gjør, bortsett fra at de er inkonsekvent…

De er liberale, tror på markedets kraft, dets ødeleggende kraft, og de omfavner det. Det er virkelig helt utrolig at de påstår å være humanister, fordi det er så visst ikke noe humant med deres ord og gjerninger. De støtter helhjertet opp under et system som er pillråttent og nådeløst, både mot enkeltmennesker og grupper, i norge og resten av verden.

Det er syltynt det hele.

De har aktivt, i regjering gitt støtte til økt overvåkning av enkeltmennesker og grupper, og utvidelse av politiets fullmakter, blant annet til avlyttning. Blant annet tidligere justisminister Odd Einar Dørum var svært så aktiv der. At de nå påstår å ha sett lyset i opposisjon bør ikke tillegges noen vekt.

Venstre er minst like flinke som sine kollegaer til å fremståsom noe de ikke er, og som sine kollegaer er heller ikke det de later som om de er noe særlig å skrive hjem om. De er den gyldne middelvei personifisert, systemets forsvarer fremfor noen, og ærlig talt bare å riste på hodet av.

Deres fremste samarbeidspartnere, Høire og Krf levner dem veldig liten ære. Igjen kommer vi inn på konsekvens. De hevder å kjempe mot intoleranse, men samarbeider med KrF ved ethvert veiskille. De hevder å representere kapitalisme med et menneskelig ansikt (hva nå det enn er), men har hatt et nærmest seksuelt samkvem med høyre i alle år.

Sannheten er at de er ikke bedre, rett og slett. Tomme tønner ramler og skrangler. Det finnes ingen eller liten substans bak retorikken og de fine ordene. De gjør ikke stort og det de gjør er ikke særlig bra i det hele tatt.

De er slett ikke noe alternativ til det røde eller det blå, men er bare mer av den sammen suppen.

Ikke bruk stemmeretten din

Å stemme er en veldig passiv handling.

Ikke bruk stemmeretten din. Demokratiet er et bedrag. Ved å stemme hjelper du til med å opprettholde bedrageriet, tyranniet.

Slutt og gå i kirken og slutt og døp barna deres. Marx sa at religion er opium for folket og i dette hadde han rett.

Slutt å tro at samfunnet kan gi deg eller noen av oss noe som engang ligner på rettferdighet og frihet og et liv overhodet. For å virkelig oppnå rettferdighet eller frihet eller leve livet må du leve utenfor samfunnet, melde deg ut av samfunnet og inn i verden. Ved å delta i samfunnet støtter du tyranniet. Demokratiet er det mest snedige tyranni i historien, fordi det lurer folk til å tro at de er fri, at de deltar og bestemmer over egne liv.

Jeg ønsker de hackerne som i følge ansvarlige myndigheter skal hacke valget alt hell og lykke.

Betyr det noe hvem som er $tat$mini$ter i et gitt land, hvem som setter ut i livet en politikk avgjort på forhånd og som er evigvarende?

Hvis du tror det kan jeg selge deg sand i Sahara (og et praktfullt stykke eiendom på bunnen av Stillehavet).

Men du har allerede kjøpt mange slike tomter, så en til fra eller til spiller vel liten rolle.

En mann for fremtiden?

Statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet mener at StatoilHydros fremtidige forurensning i Canada ikke er norges ansvar.

Han mener at norge ikke har noe ansvar for hva det kongelige statelige norske oljeselskap foretar seg utenfor norges grenser.

Det passer egentlig godt med det han ellers mener, når man ser på hva StatoilHydro har foretatt seg innenfor norges grenser, og hva Stoltenberg og andre både har tillatt dem å gjøre og oppmuntret dem til å gjøre.

Dette er bare enda en sak i en lang rekke der Arbeiderpartiet svikter. Er dette lederen eller en type ledere vi ønsker for fremtiden, i norge eller verden? Til og med det tannløse naturvernforbundet har utpekt AP som miljøsinke, og mener at en ren arbeiderpartiregjering etter valget vil være en katastrofe.

Det er å si det forsiktig.

Nå må det jo dog sies at alle partiene på det norske storting i dag er miljøsinker, men det er også klart at AP hører til de verste.

Som vanlig så er politikere generelt så veldig fjernt fra dagens virkelighet.

Men Stoltenbergs sin uttalelse viser at han er blant de aller verste, også i så måte. Det er ganske utrolig.

Jeg ville ikke kjøpt bruktbil av han og jeg stoler ikke på han på noe område. Hvor er visjonene om fremtiden? Hvor er tankene om de dramatiske og nødvendige forandringene som MÅ komme?

De er fullstendig fraværende, som de har vært både under og lenge før denne fireårsperioden og ikke bare det: Dette er menn og kvinner som tviholder på fortiden med nebb og klør. Jeg har lyst å legge til en rekke ting her, legge til skjellsord og det som verre er.

Men Jens har allerede sagt alt som er nødvendig å si. Det sier ganske mye om dagens samfunn og menneskene i det at en glattpolert svindler av en fullstendig ukritisk industrivennlig teknokrat har nådd den posisjonen han har nådd.

Sofademokratene

Kort om det norske stortingsvalget og demokrati og valg generelt:

Jeg ønsker å fortelle deg om vårt parti. Det var lenge nest størst, men ble ikke gitt innflytelse i forhold til sitt stemmetall. Nå er det suverent størst og har vært det ganske lenge, og vi har fortsatt ikke innflytelse i forhold til vårt overlegne stemmetall.

De sier at vi må stemme, «bruke stemmeretten vår», ellers mister vi innflytelse, men det er løgn. Det er da vi mister den. Ved å ikke stemme tar vi den tilbake fra de og det som har stjålet den.

Demokratiet er åpenbart et bedrag, ett som de på toppen har bedradd oss med i mange, mange år, som de fortsetter å bedra oss med, ett designet for å lettere lure folk til å tro at de deltar når avgjørelsene tas. I beste fall er det flertallets diktatur. I verste fall er det både flertallets og mindretallets diktatur. Det er nok en løgn vi blir foret med fra fødselen, enda en vi må avvise for å finne sann frihet.

Stem Sofademokratene. Vi er størst. Vi er best. Vi kan gi deg alt du noensinne har ønsket.

De som sviktet

I min serie av artikler som tar for seg de politiske partiene har jeg i dag kommet til Det Norske Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er kort beskrevet egentlig: De er partiet, bevegelsen som sviktet.

De er representanter for det som i utgangspunktet var en opprørbevegelse, men som i det øyeblikket de fikk makt raskt fjernet seg fra sine opprinnelige idealer. I flere tiår hadde de mer enn nok parlamentarisk makt, i hele det nordvestlige Europa til å ta et oppgjør med pengemakt og tyranniske krefter generelt, men det gjorde de aldri, ikke med det fundamentale i kreftene som styrer dagens samfunn. I stedet sluttet de seg til dem. De ble veldig hurtig, på område etter område og helhetlig en integrert del av det systemet de opprinnelig kjempet imot.

Dette er veldig vanlig når kritikere av et gitt system slutter seg til det og prøver å forandre det innenfra, men det må gå an å si at sosialdemokratene nærmest omfavnet sin egen korrumpering på en mer enn entusiastisk måte.

De sluttet seg til den aggressive angrepsalliansen NATO. De lot de rike og mektige fortsette å herje i verden. Deres mikroskopiske inngrep i systemet hindret ikke dette, men ga bare illusjonen av å hindre det. De tok aldri et oppgjør med brune og rasistiske strømninger i egne rekker, noe som er en årsak til at Rasistpartiet har så gode vekstvilkår i dag. De overvåket og terroriserte samfunnskritiske partier og miljøer og enkeltmennesker uten at noen noensinne har stått til ansvar for det. Korrupsjonen og egeninteressene regjerte. Blant annet så ble alle nyvalgte bystyrerepresentanter i Oslo på slutten av femtitallet som IKKE tok imot bestikkelser og fordeler nærmest utstøtt. Naturødeleggelsene og forgiftningen av mennesker (også arbeidsfolk) og dyr eksploderte under deres styre.

På punkt etter punkt sviktet de. Rettferdighet og håpet om en bedre og rettferdig verden forble tomme ord og luftbobler.

Vi ser det i dag også, slevsagt. Deres retorikk sier en ting, deres handlinger noe ganske annet. Nær sagt uansett hvem og fra hvilken side kritikken av Det Norske Arbeiderpartiet kommer fra må den sies å være mer enn berettiget. Å kritisere dem er en ekstremt takknemlig oppgave. På punkt etter punkt, område etter område…

svikter de.

De er ikke fremtiden, men veldig sterkt forankret i en fortid de selv skapte.

Livsfjerne og ekstra sleipe politikere: Erna Solberg og høyre

Høyre har, sin vane tro kommet med en rekke forslag som vil gjøre fattige enda fattigere. Jeg skal her i detalj beskrive hva Ernas siste uttalelse om høyres intensjoner, hvis de blir gjennomført vil føre til. De tar opp igjen et gammelt forslag om at fastlegene bør ha mindre makt når det gjelder sykemelding, og at de bare bør få anledning til å sykemelde folk i seks måneder, ikke tolv som nå.

Jeg kan si veldig mye om det, siden jeg har gått igjennom og går igjennom prosessen.

Det kan se ut som et veldig uskyldig på overflaten, for den som ikke vet hva det innebærer, men det er i virkeligheten veldig sleipt og innrettet mot å gjøre livet enda verre mot de som har det fælt fra før. Ha ingen illusjoner: dette er høyre i et nøtteskall. De er et parti for de vellykkede.

Maksimum sykemeldingsperiode er i dag et år. Det er da man får 100 prosent støtte, altså like mye man får som når man er i arbeid. Eller rettere sagt: det er slik det burde ha vært, men det fungerer ikke slik egentlig. Man får nemlig like mye som man har tjent i de siste seks månedene man var i arbeid. Men veldig ofte har man hatt redusert arbeidstid i tiden før man blir formelt sykmeldt og får derfor i praksis mindre enn full lønn. Og hvis man da har hatt dårlig lønn i utgangspunktet kommer de økonomiske problemene raskt. Jeg fikk de relativt raskt, til tross for at jeg lever nøysomt og ikke har lån. De som har lån får det fort enda verre.

La oss så spole et år fremover, til slutten av det første året. Da går man over på noe som kalles rehabiliteringspenger og får bare 66 prosent av lønnen man hadde da man var i arbeid. Det er her høyres genialitet og sleiphet kommer til fullt uttrykk. Det høyre egentlig ønsker er ikke først og fremst å mistenkeliggjøre fastleger, selv om de ønsker det også, men å redusere perioden med full utbetaling til seks måneder.

La meg også legge til at maksimum periode med noen form for sykelønn er maksimum to år og alle bør da få en viss ide om at syke slett ikke har gunstige forhold her i landet, at man bør få betydelige HØYERE og gunstigere støtte, ikke enda mindre enn nå.

Smak på den dere idioter med dårlig økonomi som vil gå fra galt til verre med høyre og FRP. Disse to partiene ønsker å øke forskjellene i et allerede dypt urettferdig samfunn og hvert eneste forslag de kommer med beviser det. Dette siste er bare ett blant mange i en lang rekke. Det passer godt inn med de andre, der det sies at «man skal arbeide for trygden» og lignende. Man skal jobbe, uansett hvor syk man er, for det må man, hvis man vil ha mat på bordet i et samfunn som allerede er til for de rike og vellykkete og friske.

La Erna og hennes like leve et år på min nåværende inntekt, og da, først etter at hun har gjort det kan vi snakkes. Før det spyr jeg bare ved tanken på den feite reva.

Hvis noen mener at jeg bør være høflig her, så er jeg slevsagt dypt uenig. Erna og gjengen er sant avskum og bør behandles deretter. De vil ødelegge fullstendig muligheten for at jeg og mange andre kan få noe som engang ligner et brukbart liv fra nå av. Som sagt så er økonomien for syke og fattige ille fra før, men de brenner etter å gjøre det enda verre.