En mann for fremtiden?

Statsminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet mener at StatoilHydros fremtidige forurensning i Canada ikke er norges ansvar.

Han mener at norge ikke har noe ansvar for hva det kongelige statelige norske oljeselskap foretar seg utenfor norges grenser.

Det passer egentlig godt med det han ellers mener, når man ser på hva StatoilHydro har foretatt seg innenfor norges grenser, og hva Stoltenberg og andre både har tillatt dem å gjøre og oppmuntret dem til å gjøre.

Dette er bare enda en sak i en lang rekke der Arbeiderpartiet svikter. Er dette lederen eller en type ledere vi ønsker for fremtiden, i norge eller verden? Til og med det tannløse naturvernforbundet har utpekt AP som miljøsinke, og mener at en ren arbeiderpartiregjering etter valget vil være en katastrofe.

Det er å si det forsiktig.

Nå må det jo dog sies at alle partiene på det norske storting i dag er miljøsinker, men det er også klart at AP hører til de verste.

Som vanlig så er politikere generelt så veldig fjernt fra dagens virkelighet.

Men Stoltenbergs sin uttalelse viser at han er blant de aller verste, også i så måte. Det er ganske utrolig.

Jeg ville ikke kjøpt bruktbil av han og jeg stoler ikke på han på noe område. Hvor er visjonene om fremtiden? Hvor er tankene om de dramatiske og nødvendige forandringene som MÅ komme?

De er fullstendig fraværende, som de har vært både under og lenge før denne fireårsperioden og ikke bare det: Dette er menn og kvinner som tviholder på fortiden med nebb og klør. Jeg har lyst å legge til en rekke ting her, legge til skjellsord og det som verre er.

Men Jens har allerede sagt alt som er nødvendig å si. Det sier ganske mye om dagens samfunn og menneskene i det at en glattpolert svindler av en fullstendig ukritisk industrivennlig teknokrat har nådd den posisjonen han har nådd.

De som sviktet

I min serie av artikler som tar for seg de politiske partiene har jeg i dag kommet til Det Norske Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet er kort beskrevet egentlig: De er partiet, bevegelsen som sviktet.

De er representanter for det som i utgangspunktet var en opprørbevegelse, men som i det øyeblikket de fikk makt raskt fjernet seg fra sine opprinnelige idealer. I flere tiår hadde de mer enn nok parlamentarisk makt, i hele det nordvestlige Europa til å ta et oppgjør med pengemakt og tyranniske krefter generelt, men det gjorde de aldri, ikke med det fundamentale i kreftene som styrer dagens samfunn. I stedet sluttet de seg til dem. De ble veldig hurtig, på område etter område og helhetlig en integrert del av det systemet de opprinnelig kjempet imot.

Dette er veldig vanlig når kritikere av et gitt system slutter seg til det og prøver å forandre det innenfra, men det må gå an å si at sosialdemokratene nærmest omfavnet sin egen korrumpering på en mer enn entusiastisk måte.

De sluttet seg til den aggressive angrepsalliansen NATO. De lot de rike og mektige fortsette å herje i verden. Deres mikroskopiske inngrep i systemet hindret ikke dette, men ga bare illusjonen av å hindre det. De tok aldri et oppgjør med brune og rasistiske strømninger i egne rekker, noe som er en årsak til at Rasistpartiet har så gode vekstvilkår i dag. De overvåket og terroriserte samfunnskritiske partier og miljøer og enkeltmennesker uten at noen noensinne har stått til ansvar for det. Korrupsjonen og egeninteressene regjerte. Blant annet så ble alle nyvalgte bystyrerepresentanter i Oslo på slutten av femtitallet som IKKE tok imot bestikkelser og fordeler nærmest utstøtt. Naturødeleggelsene og forgiftningen av mennesker (også arbeidsfolk) og dyr eksploderte under deres styre.

På punkt etter punkt sviktet de. Rettferdighet og håpet om en bedre og rettferdig verden forble tomme ord og luftbobler.

Vi ser det i dag også, slevsagt. Deres retorikk sier en ting, deres handlinger noe ganske annet. Nær sagt uansett hvem og fra hvilken side kritikken av Det Norske Arbeiderpartiet kommer fra må den sies å være mer enn berettiget. Å kritisere dem er en ekstremt takknemlig oppgave. På punkt etter punkt, område etter område…

svikter de.

De er ikke fremtiden, men veldig sterkt forankret i en fortid de selv skapte.